OPTIKEREN NR 2, 2025 44 FAGSTOFF TEKST: KRISTÍN SELAND ÁGÚSTSDÓTTIR: EVIDENSBASERT BEHANDLING AV KONVERGENSINSUFFISIENS Med utgangspunkt i seksten spørsmål rundt synstrening og konvergensinsuffisiens, og to timer til rådighet, ble vi ledet gjennom forskningsbaserte råd for beste praksis innen synstrening, samt hvilken innvirkning synstrening har på strukturene i hjernen. For optikere flest bør Dr. Mitchell Scheiman, OD, Ph.D, være et kjent navn. Dr. Scheiman ble uteksaminert fra The New England College of Optometry i 1975, og har siden dette brukt tiden til undervisning og spesialisering innen pediatrisk optometri, samsynsproblemer og -behandling. For øyeblikket jobber han som førstelektor og professor ved Pennsylvania College of Optometry ved universitet i Drexel. Gjennom sine 49 år som optometrist har han sittet i flere komiteer, deriblant flere redaksjonskomiteer. Han har skrevet tre fagbøker, har mer enn 240 publiserte artikler, og arbeidet hans har blitt sitert mer enn 17 000 ganger. Tara Alvarez, Ph.D, fullførte sin doktorgrad ved Bell Labs i 2001, og er en fremtredende professor i biomedisinsk ingeniørfag, grunnlegger og direktør for the Vision and Neural Engineering Laboratory, og direktør for the Undergraduate Biomedical Engineering Program. Ved laboratoriet hun i dag driver, søker de å forstå den grunnleggende mekanismen bak vergensrehabilitering. For øyeblikket forsker hun på effektiviteten til klinikkbasert vergens- og akkommodasjonstrening hos de med vedvarende post-commotio symptomer med konvergensinsuffisiens. Gjennom forskningen søker hun å forstå de underliggende nevrale mekanismene som leder til opprettholdt reduksjon i visuelle symptomer. Ønsket er å koble denne kunnskapen med teknologi for å utvikle nye diagnostiske og terapeutiske behandlingsmetoder. Synstrening har vært en behandlingsmulighet for binokulære, akkommodative og okulomotoriske problemer siden 1920-30-tallet. Men en kan finne dette nevnt i litteratur som omhandler ortoptikk så tidlig som i 1896. I starten ble feltet drevet av oftalmologer i Europa, inkludert Worth og Maddox, der målet var å utvikle behandling for strabisme og amblyopi. I 1912 skrev den amerikanske oftalmologen David Wells en lærebok som også understreket viktigheten av å behandle samsynsproblemer som ikke inkluderte strabisme. Lancaster understreket i 1937 at suksessrik ortoptikk ikke styrket svake muskler, men at behandlingen skulle lære pasienten å bruke de nevromuskulære synsmønstrene mer effektivt. Utviklingen av optometrisk synstrening kan spores tilbake til arbeidet gjort av Skeffington, Gemant og Brock mellom 1930 og 1960. De endret synstreningen til å bli en mer sofistikert behandling enn ortoptikk og inkluderte akkommodasjon, øyebevegelser og problemer med visuell prosessering, som tilstander som kunne bli behandlet med synstrening. I løpet av disse fire tiårene ble synstrening akseptert som en integrert del innenfor optometrisk behandling i USA. Men det var først på tampen av 1990-tallet og frem til i dag, at det har blitt gjort forskning av høy kvalitet, som har kunnet underbygge effekten av synstrening ved ulike typer samsynsproblemer. Blant disse er Convergence Insufficiency Treatment Trial (CITT). Spørsmål 1: Er synstrening effektivt ved konvergensinsuffisiens (KI)? Og hvis JA; Hvilken type synstrening er best? Ved gjennomgang av flere publiserte forskningsartikler er en gjenganger at klinikkbasert synstrening gjennom 12 uker er mest effektivt. Samtidig viser tall fra tidlig 2000-tallet at penn til nese og hjemmetrening var de mest brukte behandlingsmetodene ved symptomatisk KI. AMERICAN ACADEMY OF OPTOMETRY
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy