OPTIKEREN NR 2, 2025 46 FAGSTOFF som betyr at grad av forbedring er høyere for de med alvorlig KI. Tilsvarende funn ble gjort for PFV. Spørsmål 10–12: Hvor vanlig er det med sameksisterende akkommodasjonsdysfunksjon? Er synstrening for akkommodasjonsdysfunksjon effektivt? Og vil et samtidig akkommodasjonsproblem gi endret effekt på progresjon og suksess ved synstrening? I CITT-ART ble det funnet at 55 % av de med KI hadde redusert akkommodasjonsamplitude og 34 % hadde redusert akkommodasjonsfasilitet. Totalt hadde altså 67 % akkommodasjonsproblemer samtidig med KI. Studien viser at synstrening også er effektivt for å trene akkommodasjonsproblemer, og at treningen fint kan gjøres innenfor samme treningsregime. Tallene viser 71 % forbedring av akkommodasjonsamplituden og 44 % forbedring av akkommodasjonsfasiliteten etter fire uker. Etter åtte uker var forbedringen henholdsvis 94 % og 73 %. Det ble funnet at akkommodasjonsproblemer er assosiert med dårligere KNP, men at det ikke påvirker hvor alvorlig symptomene er. Samtidige akkommodasjonsproblemer vil heller ikke ha innvirkning på responsen ved vergenstrening. Spørsmål 13: Vil KI komme tilbake en tid etter fullført synstrening? I CITT-ART ble det gjennomført kontroll på 89 % av deltagerne etter ett år. Hos de med fullført synstrening ble det ikke funnet noen signifikant endring i KNP på dette tidspunktet. Det ble imidlertid funnet noe redusert PFV, men denne ble ikke ansett som klinisk relevant. Flere andre studier bekrefter dette, og en kan derfor forsikre pasient/foreldre om at langtidsutsiktene er gunstige etter gjennomført synstrening. Men det er viktig at vi fortsetter å følge disse pasientene relativt tett, og det anbefales halvårlige kontroller i starten. Spørsmål 14: Hva er den underliggende mekanismen som fører til bedring av samsynsmålingene? Forskning på de underliggende mekanismene og den kortikale plastisiteten forsøker å se hvordan hjernen endres før og etter synstrening for å skjønne hvorfor treningen har effekt. Disse studiene har også blitt gjort på pasienter med post-commotio. Det er tre teorier bak mekanismen for nevroplastisiteten ved rehabilitering: 1: Forbedret nevral synkronisering: Treningen kan sammenliknes med en dirigent i et orkester, som sørger for at samspillet mellom musikantene forbedres. 2: Nevral rekruttering: Terapien overtaler nevroner som tidligere ikke deltok i oppgaven til å delta. Når flere nevroner deltar vil arbeidet bli bedre og mer effektivt gjennomført. 3: Forbedret funksjonell tilkobling: Treningen forbedrer koblingen mellom ulike nevroner og forbedrer dermed kommunikasjonen mellom de ulike delene i hjernen. Spørsmål 15: Er det egne konvergenssentre i hjernebarken? Ved hjelp av fMRI kan en ta raske bilder av hjernen ved en bestemt stilling eller betingelse. Slik kan en ta bilde av hjernen mens pasienten utfører vergensoppgaver, og se på forskjeller når hen for eksempel holder fiksering eller gjør vergensbevegelser. Det som egentlig måles er hvilken del av hjernen som krever mer blod under ulike betingelser. For når hjernen skal utføre en spesifikk oppgave, må området i hjernen som styrer dette ha mer blod. Ved å måle hjerneaktiviteten under ulike aktiviteter kan en sammenlikne bildene fra før og etter synstrening. Ved å gjøre slike studier har en sett at måten pasienter med KI beveger øynene er vesentlig annerledes enn hos andre. De mister oftere fikseringen og må derfor oftere hente seg inn igjen. Slik blir det både vanskeligere og tyngre å utføre de samme oppgavene. En kan sammenlikne dette med å gå på en tredemølle. Ved konvergensinsuffisiens så kan en gå, men motstanden er høyere. En vil altså klare å løse oppgaven, men det koster mye mer energi. Når en bruker mye energi på å gjennomføre en oppgave, blir det mindre energi igjen til prosessering. De med KI sliter derfor ofte med leseforståelsen, da de har brukt opp all energien på å lese. Spørsmål 16: Hva med kortikal plastisitet? Nevroplastisitet er hjernens evne til å tilpasse seg ved å endre koblingene mellom nerver og hjerneceller på bakgrunn av atferd, miljø og opplevelser. Etter synstrening har det blitt sett endringer i flere deler av hjernen. Bildene viser at det rekrutteres flere nevroner. Basert på funn i forskningen har det også blitt sett at KI gir høyere risiko for ADHD. Placebogruppen viser at thalamus ikke blir stimulert, men at det blir bedre kommunikasjon mellom cellene i cerebellum etter synstrening. Dette gir bedre samarbeid og jevnere bevegelser, som igjen gir mindre energiforbruk. Så ved spørsmål om synstreningen kun styrker de ekstraokulære musklene, er svaret nei. Studier viser nevroplastisitet i de nevrale lagene som styrer vergensen. Klinikkbasert synstrening omprogrammerer altså hjernen og forbedrer de nevrale koblingene. KORT OPPSUMMERT Etter å ha svart på disse seksten spørsmålene kan en nå konkludere med at synstrening for KI har god effekt. Best effekt har klinikkbasert synstrening, og den største forbedringen kommer i løpet av de første fire ukene. Men det anbefales å fortsette synstreningen i tolv til seksten uker. Synstreningen som gjøres er ikke primært for å styrke øyemusklene, men for å hjelpe hjernen til å gjøre de rette omjusteringene, slik at vergensjobben blir gjort mer effektivt. Siden endringene som gjøres skjer i hjernen, vil også effekten av gjennomført synstrening normalt være permanent. Det anbefales allikevel å følge pasientene hyppig i noen år i tilfelle tilbakefall. £
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy