OPTIKEREN NR 3, 2024 41 F sikker diagnose, anbefales det en ny time etter cirka seks måneder. For å ha sammenlikningsgrunnlaget, er det ønskelig at det blir tatt perimetri rutinemessig. Ved neste kontroll er det viktig å bruke det samme instrumentet igjen, da ulike instrumenter kan gi ulike målinger. Der en perimetrimåling viser repeterbarhet, vil pasienten ofte få annen prioritet hos øyelegen. Det er derfor viktig og lurt å kunne vise til endringer over tid ved henvisning. En erfaren optiker tørr ofte å sitte lenger på pasienten før denne henvises videre. Vi må imidlertid huske at vi ikke skal konkludere før vi er sikre på hva som skjer. Det er ikke nødvendigvis slik at de første målingene er riktige. De neste målingene kan gi oss et annet bilde. For noen pasienter oppleves også en henvisning til spesialist som skremmende. Dette må det også tas hensyn til der det vurderes henvisning videre. Etter som optikere får nye oppgaver, må også rutinene i klinikken endres og tilpasses. Vi må slutte å være redde for å avtale oppfølgingstimer med pasienten. Trenger vi en ny måling, så må vi sette opp dette. Og ta betalt for den. Men hvordan sikrer vi at pasienten dukker opp til avtalt oppfølging? Der kom det flere forslag både fra panelet og salen. Kanskje må vi avtale en time direkte, selv om denne er flere måneder frem i tid? Eller er det beste å gjøre innkallingen manuell, og ringe pasienten og avtale time når det nærmer seg? En slik oppfølging vil være mer tidkrevende. Uansett hvilken rutine en har for innkalling, har pasienten også ansvar for egen helse. Så god kommunikasjon til pasienten om viktigheten av å følge råd om videre undersøkelser, samt god journalføring av de avtaler som er gjort. er viktig. Hva så med det økonomiske perspektivet? En ting er at det må kunne forsvares økonomisk for eieren av klinikken. En annen er at det må kunne forsvares for pasienten. Det er dyrere for pasienten å følges opp privat, da en i det offentlige kommer under egenandelsordningen. Hvor går så grensen mellom å følge opp lokalt kontra å henvise til øyelege for at pasienten skal komme under det offentliges satser? Dette er et fagpolitisk spørsmål det er vanskelig å svare på, og bli enige om, i en slik diskusjon. Spørsmålet er også hvordan vi kan fronte vår kompetanse mot lokale fastleger, når vi som private aktører koster mer for pasienten? Avslutningsvis var det en oppfatning i panelet om at myndighetene nok ikke er så opptatte av øyehelse, men at de er veldig opptatt av konsekvensene av redusert øyehelse. £ Paneldebatt ledet av Hans Torvald Haugo, med Rasmus Gudmundsen, Ranveig Lie og Karin Lund
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy