OPTIKEREN NR 3, 2025 24 REPORTASJE PRAKSIS UNDER EN ANNEN HIMMEL Syv avgangsstudenter i optometri hadde i vår sin praksisperiode på Madagaskar, et av verdens fattigste land. I artikkelen forteller de om sine opplevelser. TEKST OG FOTO: ØYGUNN ELISABETH HJELLE, JOAKIM WILBERG, EMILIE JAKOBSEN SÆBØ, HAAKON DIDRIKSEN, KAREN UDJUS, HENRIK SAASTAD, SILJE CHRISTENSEN CUBEDO For å reise til Madagaskar kreves det tålmodighet for øya ligger en halv jordklode unna Norge. Vår reise tok totalt 30 timer fra vi satte oss på toget på Kongsberg til vi kjørte gjennom porten til basen vår, Lovasoa 4C, i Antsirabe, Madagaskars neststørste by. Litt ekstra tid tok det også siden dekket på bilen som vi kjørte i fra hovedstaden Antananarivo, punkterte etter 20 minutters kjøring. I tillegg er veiene på øya mildt sagt en humpete affære. Hadde vi vært uforberedte på lang reisevei og uforventede situasjoner hadde det nok påvirket stemningen. Men det vi fikk høre på forhånd, og fikk bekreftet etter at vi kom hit, er at her må man forvente det uforventede. Det er ikke alltid at ting går etter planen, og et kjent begrep på øya er «mora mora» som betyr «ta det med ro», og uttrykker gassernes avslappede livsstil. Denne livsstilen har vi lært oss å like. Det er en livsstil de har til tross for at landet er et av de fattigste i verden. Møtet med ekstrem fattigdom er en av utfordringene med å komme til Madagaskar, og å bli oppsøkt av tiggere eller selgere er vanlig. Men kanskje tross våre forventninger, har vi opplevd at mange likevel er lykkelige. Å VÆRE OPTOMETRISTUDENT I PRAKSIS Praksisen som optometristudent er også veldig spennende. Pasientene på øyeklinikken Andranomadio i sentrum av Antsirabe kommer ofte med problemer og sykdommer som er sjeldne og mye mer utviklet, enn det man ser i Norge. For eksempel er det helt vanlig å se fullt utviklet soppkeratitter som har kommet fra traumatiske skader mot øyet. Det er heller ikke sikkert at kataraktoperasjoner blir gjort før pasientene har en synsskarphet på fingertelling-nivå. Dette er fordi kirurgimetoden som blir brukt her er SICS (Small Incision Cataract Surgery), en kirurgisk presis, men mer fysisk inngripende metode enn den som typisk brukes i Norge. Med denne metoden vil det øke risikoen for komplikasjoner dersom øyelinsen ikke er fast nok til å fjernes på en trygg måte. Tilstandene vi får se her er som å bla i Kanskis kliniske oftalmologi-bok. Sykdommer utvikler seg også langt på grunn av den lokale befolkningens mangel på støtte fra staten og manglende midler både hos dem selv og på øyeklinikkene. Her er det ingen øyehelsesjekk for nyfødte eller fire år gamle barn, og på grunn av manglende økonomi eller transport reiser folk ikke nødvendigvis for å få hjelp i det hele tatt. Likevel ser man ikke annet enn takknemlighet og fellesskap blant pasientene. For mange er det en full dagsreise å komme seg til Andranomadio, og derfor samles gjerne store deler av pasientens familie for å reise sammen og støtte pasienten. Inne på undersøkelsesrommene sitter ofte mange pasienter på en gang og får fullt innsyn i hverandres øyehelsetilstand. Vi fikk høre en historie om hvordan en gravid kvinne ble båret fra landsbyen sin i seks timer til nærmeste busstopp for å få henne videre til Andranomadio. Fellesskap og kollektivisme står sterkt her og er i kontrast til Norge hvor helse i stor grad er en privat sak og hvor det er mye større fokus på taushetsplikt. Møtet med ekstrem fattigdom er en av utfordringene med å komme til Madagaskar, og å bli oppsøkt av tiggere eller selgere er vanlig. Men kanskje tross våre forventninger, har vi opplevd at mange likevel er lykkelige.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy