OPTIKEREN NR 3, 2025 25 R Som optometristudenter ble vi også veldig utfordret. For eksempel gjøres all refraksjon gjennom prøvebrille istedenfor foropter. For å se hvilken brillestyrke pasienten har, måtte vi gå løs på prøveglassene for å utligne brillestyrken. Vi måtte altså tilegne oss mer grunnleggende ferdigheter enn det som oftest er nødvendig i den hverdagslige norske praksisen, hvor vi har tilgang til mye mer utstyr og teknologi. Vi kan trygt si at retinoskopet har blitt vår beste venn. For å se på fundus, hadde vi kun spaltelampe med volk-linse og oftalmoskopet som hjelp og ingen form for fundusfotografering. Vi måtte altså være mye mer selvstendige og stole på egne resultater. Dette gjaldt spesielt da vi reiste til skoler og andre landsbyer for å gjøre synscreening. På grunn av språkbarrieren måtte vi også lære å forstå pasientens problem basert på kroppsspråk og holdning. Samtidig fikk vi god hjelp av tolker, og vi lærte både det gassiske språket og det å bruke en tolk. Å BO PÅ MADAGASKAR Utenom å lære mye og bli gode klinikere, er utvekslingen også godt tilrettelagt og utrolig spennende i forhold til fritid utenfor øyeklinikken. Vi opplevde ikke å være en isolert gjeng i et fremmed land, men å bli godt kjent og integrerte med lokalsamfunnet. På Lovasoa 4C har vi blitt gode venner med studiekoordinatorer, tolker og andre utvekslingsstudenter. Vi har også blitt venner med de ansatte på Andranomadio, og ute i Antsirabe har vi blitt kjent med lokalbefolkningen. De lokale forventet ofte at vi var franske Alle syv optometristudentene kort tid etter at de ankom Lovasoa 4C, basen deres i Antsirabe. Fra venstre: Øygunn Elisabeth Hjelle, Joakim Wilberg, Emilie Jakobsen Sæbø, Haakon Didriksen, Karen Udjus, Henrik Saastad, Silje Christensen Cubedo.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy