OPTIKEREN NR 4, 2025 39 F TEKST: CAMILLA FURUVALD FOTO: TRUDE ELISABETH HENRICHSEN SYNET I FASTLEGEHVERDAGEN Hva vet egentlig fastleger om øyehelse? Dette var utgangspunktet da Bjørg Marie Vabø Sætermo, allmennlege i spesialisering (ALIS), ble invitert til å holde foredrag om øyesymptomer i fastlegehverdagen. Hun jobber til daglig ved Opus legesenter i Sandnes, et legesenter med åtte leger og rundt 80 000 innbyggere i nærområdet. Hun har også erfaring fra sykehus, men startet i allmennmedisin i 2021. For å forberede foredraget tok hun kontakt med kolleger, blant annet en optiker på Bryne, og ble raskt imponert: ”Dere optikere er sinnssykt gode på øyehelse,” fastslo hun. Samtidig innrømmet hun at hun i sin egen arbeidshverdag aldri har hatt dialog med en optiker – til tross for at det finnes flere i nærområdet. I distriktene, som hos en kollega i Svolvær, er situasjonen annerledes: Der er det én optiker og nærmeste øyelege er to timer unna. I slike områder spiller optikeren en langt viktigere rolle i primærhelsetjenesten. Fastlegen er en generalist. På 20 minutter skal hun rekke både samtale, undersøkelse, behandling og eventuell henvisning. Utstyrsmessig har de det mest nødvendige: Visustavle, oftalmoskop og et Icare-tonometer. Dråper for øyeundersøkelse finnes, men brukes sjelden. Den viktigste ressursen er imidlertid legens kjennskap til pasientens sykehistorie, medisinbruk og helhetsbilde. Vanlige problemstillinger i fastlegekontoret inkluderer rødt øye (hyppigst konjunktivitt), tørre øyne, synsreduksjon, dobbeltsyn, diabetesretinopati, autoimmune sykdommer og synskrav til førerkort. Hun understreker at førerkortvurderinger ikke handler om syn alene, men pasienten som helhet. Anamnesen beskrives som “gullet i allmennmedisin”. Det viktigste er å skille mellom akutte og gradvise symptomer, og å vurdere hvem som må hastehenvises til øyelege – og hvem som potensielt kunne vært håndtert av en optiker. Eksempelvis nevner hun en kvinne med kraftig rødt øye og fotofobi – hvor det handler om å vurdere om dette er en ukomplisert konjunktivitt, keratitt eller noe alvorligere. Pasientenes beskrivelser er ofte uklare, og fastlegen må derfor grave for å forstå hva pasienten faktisk opplever. ”Når du hører hovslag, tenk hest – ikke sebra,” sa hun, og pekte på at allmennmedisin i stor grad handler om prevalens og sannsynlighet. Et viktig prinsipp hun løfter frem er primum non nocere – ”først og fremst, ikke skade”. I møte med usikkerhet er det bedre å vente og observere enn å gjøre for mye for tidlig. ”Tiden er vår beste venn,” sier hun, og advarer mot overdiagnostikk og unødvendig behandling. Sætermo understreker at både fastleger og optikere er portvoktere i helsevesenet. Vi må gjøre de rette tingene for pasientene – og vite når det er best å la være. Hun etterlyser mer samarbeid med optikere, for eksempel gjennom PLO-meldinger eller kopier av henvisninger. Avslutningsvis oppfordrer hun til å ikke sende pasienter til fastlegen kun for å få en henvisning videre til øyelege. ”Dersom dere gjør et spennende funn, så del det gjerne – vi setter pris på klinisk relevant informasjon. Og for eksempel ved demens – det er utrolig nyttig for oss å vite.” £ FAGKONFERANSEN Øyedråper brukes sjelden på fastlegekontoret til Bjørg Marie Vabø Sætermo.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy