OPTIKEREN NR 4, 2026 37 F ekstremt viktig for hvordan kroppen utvikler seg, og hva barna lærer og kan bli som voksne. Baraas mente derfor at biometri bør være en integrert del av moderne myopikontroll, og argumenterte tydelig for at aksiallengdemåling burde være standard ved oppfølging av disse pasientene. «DET VIKTIGSTE ER AT BARNA FÅR BEHANDLING» Jon Gjelle var enig i at aksiallengdemåling er nyttig og representerer gullstandarden innen myopikontroll. Likevel stilte han spørsmål ved om mangel på biometrisk utstyr bør hindre optikere i å tilby behandling. Det riktige spørsmålet er kanskje ikke om det er ideelt å ha aksiallengdemåling, men om vi skal si at optikere ikke skal tilby myopibehandling uten det, sa Gjelle. Han trakk frem at mange barn med progressiv myopi allerede i dag kan ha nytte av behandling, og at tilgjengelighet derfor er et viktig aspekt. Gjelle beskrev hvordan Specsavers arbeider med bredde og tilgjengelighet, og sa at myopikontroll ofte innebærer langvarig oppfølging, kostbare produkter og omfattende samtaler med foreldrene. Vi har et ansvar for å få barna inn på behandling dersom det er nødvendig, sa han. KLINISKE VURDERINGER UTEN BIOMETRISK MÅLING Gjelle argumenterte for at optikere også uten aksiallengdemåler kan gjøre trygge kliniske vurderinger basert på andre tilgjengelige data. Keratometri, cycloplegisk refraksjon, etnisitet, familiehistorikk og informasjon om barnets ute- og innevaner kan samlet gi et godt bilde av risiko. Han viste også til at det finnes ulike kalkulatorer og beregningsverktøy som estimerer biometriske data basert på refraksjon og korneakrumning, selv om disse ikke er identiske med faktiske målinger. Samtidig sa han at dagens retningslinjer beskriver aksiallengdemåling som anbefalt – ikke påkrevd. Jeg finner ingen retningslinjer som sier at det er obligatorisk, påpeker Gjelle. Han stilte også spørsmål ved hvilke konsekvenser et krav om aksiallengdemåler kunne få for tilgjengeligheten av behandling i Norge. RISIKO FOR TODELT TILBUD Et viktig poeng fra Gjelle var at krav om biometrisk utstyr potensielt kan føre til dårligere tilgang på myopibehandling, særlig fordi behandlingen i stor grad finansieres privat. Det kan føre til en todeling, både geografisk og økonomisk. Hvis kun klinikker med avansert utstyr skal tilby myopikontroll, kan det begrense tilbudet betydelig – særlig utenfor de største byene. Gjelle mente derfor at det er bedre at barn får behandling basert på gode kliniske vurderinger enn at de ikke får behandling i det hele tatt. Han viste også til nyere studier som demonstrerer god effekt av flere myopikontrollerende behandlinger, blant annet DIMS-brilleglass, hvor enkelte studier har vist betydelig redusert øyevekst sammenlignet med forventet progresjon. EN DEBATT OM PRESISJON OG TILGJENGELIGHET Diskusjonen mellom Baraas og Gjelle illustrerte en problemstilling mange optikere nå står i: Hvor går balansen mellom optimal diagnostikk og praktisk tilgjengelighet? Begge var enige om at aksiallengdemåling gir verdifull informasjon og styrker vurderingsgrunnlaget. Samtidig var de uenige om hvorvidt fravær av slike målinger bør begrense hvem som kan tilby behandling. Baraas argumenterte for at presise biometriske data er nødvendig for å forstå det enkelte barnets vekst og risiko, mens Gjelle la større vekt på tilgjengelighet og muligheten til å starte behandling basert på øvrige kliniske vurderinger. Debatten illustrerte dermed ikke bare et teknisk spørsmål om måleutstyr, men også en større diskusjon om hvordan myopikontroll skal implementeres i norsk optometrisk praksis i årene fremover. £ Rigmor Baraas og Jon Gjelle stilte til debatt om myopikontroll på årets fagkonferanse til Norges Optikerforbund.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy