OPTIKEREN NR 5, 2024 14 NYHETER Det kom frem på et arrangement der Specsavers var hovedarrangør, under Arendalsuka. Ivar Kristiansen fra Universitetet i Oslo, la frem en ganske skremmende fremtidsprognose, som med all tydelighet viser at innen øyehelsefeltet kommer det til å skje mye de neste tiårene. Befolkningen eldes, og langt flere vil ha behov for hjelp for å kunne se godt nok til å bo hjemme. Ett eksempel er makuladegenerasjon. I 2021 var det 15 000 som fikk intravitreal injeksjon for AMD. I år 2050 vil behovet være 64 000! Og det uten gode nok data fordi Norge ikke har noe sentralt synsregister. Men uansett: Det er knapphet på ressurser som bare vil bli verre! Samtidig gir ny kunnskap nye behandlinger. TRE TRINN Trine Johnsen som er fagsjef i Specsavers, pekte på tre elementer. Underdiagnostikk gjør at for få oppdages og for sent. Det er store geografiske forskjeller. Vi mangler en felles forståelse av hvem som kan hva innen øyehelsefeltet, og sikker digital kommunikasjon. Og hun stilte spørsmålet: Hvem skal betale hvis optiker skal gjøre oppgaver sammen med andre helseprofesjoner? Øyelege Hanne Gilbo ved Sørlandet sykehus, pekte på Konus-rapporten om øyehelsetilstanden i Norge. Konusrapporten kom for tolv år siden og viste allerede da at det ville komme en tsunami med problemer innen øyehelse over landet. De krevende valgene man må ta, er hvem som skal få og hvem som ikke kan få behandling. – Det er slik at 70 % av dem som ser dårlig, er over 70 år. I starten har man det som verst å forholde seg til, sa forbundsleder Terje Andre Olsen i Norges Blindeforbund. I dag må pasientene prioriteres etter grad av alvorlighet, og behandlinger som kan redde syn, prioriteres. FLERE TRENGER BEHANDLING FOR ØYESYKDOMMER 25 år frem i tid vil behovet for behandling av katarakt og glaukom øke med henholdsvis 54 og 63 %, viser anslag fra Universitetet i Oslo. TEKST: DAG ØYVIND OLSEN FOTO: HELEN LATINI Overlege Ivar Kristiansen fra Universitetet i Oslo la frem skremmende tall for fremtidens øyehelse. fornuftig måte i sykehusene ennå, sa han. Vansker med enkel pålogging og systemer som ikke snakker sammen, er enkle hindre i hverdagen som først må løses. – Vi må ned på behovsnivå, og noen ganger er det en ekstra lege eller sekretær som skal til. Som klinikere blir vi lite involvert i endringsprosesser, og det vi strever med i hverdagen, er mer organisering og ledelsesproblemer, ikke KI. Bruk av kunstig intelligens kan også føre til overforbruk i helsetjenesten, fremholdt Iveland. Han trakk fram erfaringene fra helseforetaket Vestre Viken som har innført KI for å avdekke benbrudd, som verken nødvendigvis fører til besparelser eller er direkte overførbare til andre helseforetak. Og også han stiller spørsmål ved datagrunnlaget som benyttes for helsetjenester. Er de representative nok? – Vi må ha gode norske data tilgjengelig for å få gode KI-verktøy. DATA PÅ AVVEIE? Og nettopp norske data tok Hans Torvald Haugo opp. For å få gode KI-løsninger er man avhengig av å ha pasientdata som matcher de som er inne til utredning eller behandling gjennom et KI-verktøy. Her er det mangler, og for å få det til, må pasientdata deles. Da står man overfor utfordringer knyttet til personvern for pasientene. Og EU har ikke vært opptatt av personvern innen helsetjenester, mener Haugo. – Helsedata kan ende opp hos private, kommersielle aktører som Apple. Og hvis du føler deg utrygg som pasient, kan det føre til at folk lar være å oppsøke helsetjenesten. Ishita Barua fremholdt også at datadeling er viktig, fordi datamengde er essensielt for å få treffsikre KI-verktøy. Hun er opptatt av at helsevesenet er grunnleggende for sentralisert og at vi må har mer desentraliserte løsninger. Konklusjon: KI er ingen reddende engel for helsevesenet, men må brukes med klokskap. Den menneskelige kompetansen må alltid være intakt og på høyde med teknologi og programvare. £
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy