OPTIKEREN NR 6, 2023 46 FAGSTOFF TEKST: PER O. LUNDMARK, KNUT LURAAS OG JAN RICHARD BRUENECH FOTO: DAG ØYVIND OLSEN HVORDAN SKAL OPTIKERUTDANNINGEN BEST TILPASSES ET BEHOV SOM LIGGER I FREMTIDEN? Optikeryrket vil bli påvirket både av endringer i samfunnets behov, og av utviklingen innen teknologi og medisinske fremskritt. Befolkningsprognoser i den vestlige verden viser at behovene for helse- og omsorgstjenester vil øke med en aldrende befolkning. Med dette følger også en forventet økt kompleksitet i behovene, da mange eldre har flere tilstander eller funksjonsnedsettelser. At en slik utvikling vil ha konsekvenser også for øyehelsetjenestene, er ikke overraskende. I øyelegeforeningens KONUS-rapport (2012) ble det anslått en drastisk økning i behovet for øyekonsultasjoner frem til 2030 og videre mot 2060. Dertil kommer øye- og synsrelaterte undersøkelser og rehabiliteringer i primærhelsetjenesten, og det faktum at et økende antall pasienter vil ha komplekse sykdomsbilder med flere tilstander. Parallelt med endringene i behovet for helse- og omsorgstjenester, forventes den teknologiske utviklingen å gå stadig raskere. Utvikling av informasjons- og kommunikasjonsteknologi vil tillate konsultasjoner og diagnostiske tester på avstand og samarbeid i virtuelle team. Avanserte diagnostiske verktøy og teknologier som bruker kunstig intelligens, vil bidra til mer presis og tidligere identifisering av sykdommer. Avanserte behandlingsmetoder og behandlingsprodukter (smarte løsninger) vil gi tilpassede og formålstjenlige behandlingsløsninger for hver pasient. Den teknologiske utviklingen vil påvirke og endre behovene og forutsetningene for helse- og omsorgstjenestene, og derav også behovene for kunnskaper og ferdigheter. Også den omstilling som er nødvendig for å møte endringene i fremtiden vil kreve ferdigheter. I en OECD rapport fra 2021 løftes ferdigheter som analytisk evne, samhandling, livslang læring og digital kompetanse opp. Tradisjonelle læringsmål må nødvendigvis samses med nye læringsmål hvis fremtidens kompetansebehov skal oppnås. Hvem skal gjøre hva og hvor mye blir et betimelig spørsmål å stille når vi retter blikket inn i fremtiden. For vår egen yrkesgruppe, som i hovedsak jobber i privat virksomhet, er spørsmålet av enda større betydning, simpelthen fordi at vi foreløpig ikke er en fullt anerkjent del av øyehelsetjenesten. Derfor blir også diskusjonen om hva vi som yrkesgruppe ser for oss at vi kommer til å jobbe med i fremtiden et sentralt anliggende. Hvilke behov burde prioriteres høyt, hvilke kan prioriteres lavere, og finnes det behov som til og med kan dekkes av tilstøtende yrkesgrupper, slik at vi kan tilby våre tjenester der de behøves mest? Hvor viktig er det å møte behovene innen primærhelsetjenesten eller behovet for avlasting av spesialisthelsetjenesten, sammenlignet med andre behov som vi ser vil komme? Uten en omforent forståelse for hvilke arbeidsoppgaver vi som yrkesgruppe skal engasjere oss i, vil målbildet av den yrkesrolle som utdanningen skal lede frem mot forbli uklart. Dette vil i sin tur gjøre det vanskelig å definere de Spørsmålet dreier seg ikke bare om de kunnskapene og ferdighetene som vil være nødvendige for å møte samfunnets behov i fremtiden, men også om hva vi som yrkesgruppe mener at vi skal jobbe med. Utvikling av informasjons- og kommunikasjonsteknologi vil tillate konsultasjoner og diagnostiske tester på avstand og samarbeid i virtuelle team.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy