OPTIKEREN NR 2, 2025 49 F lærte også at alle barn skal dryppes med cykloplegika ved første gangs besøk/undersøkelse – som også våre kliniske retningslinjer tilsier. Jeg stiller så spørsmålet: Hva er poenget med å dryppe alle barn om vi ikke har tenkt til å fullkorrigere? Ved små synsfeil hvor det ikke foreligger symptomer, vil et barn ha stor evne til å kompensere uten at det gir andre følgeskader. I slike tilfeller vil det være helt greit å ikke korrigere, da barn ofte trenger en motivasjon for å faktisk bruke korreksjonen. Men hvor går egentlig grensen her? Hvis det foreligger en hypermetropi på +2,00 uten symptomer, er det mange som mener vi ikke skal korrigere den. Hvis det dog foreligger en endring på +2,00 hos et barn som allerede benytter korreksjon – blir det da riktig å ikke justere korreksjonen? Og er det egentlig etisk riktig å ikke fullkorrigere et barn med synsfeil på +2,00, som ikke vet bedre? Det er her spørsmålet om hva etikk egentlig er i bransjen vår kan diskuteres. Man kan si mye (evt. diskutere) om hvorvidt 4-årskontrollen er en falsk trygghet, men de baserer seg jo faktisk kun på symptomer hos barnet. Dette gjelder selvfølgelig ikke tilfeller hvor det er funn som antyder en større synsfeil, men det er heller ikke disse pasientene jeg snakker om. I disse tilfellene vil jo amblyopibehandling muligens kreve noe redusert visus for å ha mulighet til å behandle. Jeg snakker om barna som kommer til oss i skolealder med større hypermetropier (alt er relativt) – hvor det etiske spørsmålet om hva korreksjon faktisk er – kan stilles. TIL ETTERTANKE Det er utfordrende å vite hva som er riktig i enhver situasjon, og barn som pasientgruppe kan være krevende. Vi kan kun gjøre vårt beste. Likevel har vi kliniske retningslinjer av en grunn, og cykloplegika er en enorm ressurs i jobben vi gjør. Det er også viktig å ikke bare dryppe ved første undersøkelse, men jevnlig. Barn utvikler seg enormt på et år – det gjør også synet deres. Nylig viste en studie at jo større hypermetropien er, jo større avvik gir refraksjonen før og etter cykloplegika. Vi kan anta mye i jobben vår, men hvor sterk en akkomodasjonsspasme er – det er det kun et fåtall av oss som har kontroll på. Som relativt nyutdannet har jeg selvfølgelig ikke kikket inn i alle landets klinikker. Det har ingen av oss. Flere av prosedyrene jeg beskriver, er prosedyrer som jeg også vet blir praktisert. Men tankene mine rundt dette temaet kommer av en grunn. Diskusjonen om når det er etisk riktig å korrigere er en viktig diskusjon vi har i fagmiljøet. Likevel undres jeg mye over hvorfor det ikke diskuteres mer om etikken rundt selve korreksjonen. Jeg velger å tro at alle optikere har samme mål om å fullkorrigere på sikt – men er dette etisk riktig når man kunne fullkorrigert med en gang? £ Barn utvikler seg enormt på et år. Det gjør også synet deres. Foto: Colourbox
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy