OPTIKEREN NR 5, 2025 25 R • Optikerne var regulert under håndverksloven og skulle ha svennebrev for å kunne lage, reparere og selge briller. Det var i 1942 blitt utarbeidet en svenneprøveplakat for faget. Mange optikere var i utgangspunktet urmakere. Noen gjorde optikerarbeid uten noen formell bakgrunn. • Norges Optikerforbund ble stiftet 12. oktober 1945 med 32 menn og en kvinne. I de første tiårene var alle NOFs medlemmer butikkeiere. De første årene var de opptatt av saker som gjaldt forretningsdrift, utdanning og opplæring. Allerede i 1950 ble NOF medlem av det internasjonale optikerforbundet, International Optical League (IOL). Svein Hommerstad ble noe senere leder av IOLs utdanningskomité. • Befolkningen gikk til øyelege for å få briller. I 1945 ble 90 % av alle synsundersøkelser utført av øyelegene. Målsettingen til Hommerstad var altså langt fra virkeligheten på 1940- og 1950-tallet. Det måtte nærmest en revolusjon til for å komme dit han ønsket. Det første steget måtte være utdanning. I tillegg måtte det jobbes med å få optikeryrket ut av håndverket og inn i helsefaget, og med å få optikerne autorisert. Informasjon til publikum måtte skje gjennom hele prosessen. SKAL OPTIKERE REFRAKSJONERE? Første test på om NOFs medlemmer var klare for en ny fremtid, kom i 1956. Da gikk IOL inn for at optikere skulle refraksjonere, noe mange her hjemme fant uhørt. De var redde for konflikter med øyelegene, for de levde jo av samarbeidet med dem. Det svenske optikerforbundet meldte seg ut av IOL. Mange mente at NOF burde gjøre det samme. Heldigvis skjedde det ikke. Svein Hommerstad og daværende formann i NOF, Carl W. Müller, fikk det som de ville, og NOF ble værende i IOL. De internasjonale kontaktene skulle bli viktige samarbeidspartnere. Organisasjonen utarbeidet på 1970-tallet et minimumskrav til utdanning av optikere, som forutsatte en utdanning på tre år. Det dannet basis for optometriutdanningen på Kongsberg, som fikk oppstart i 1972. Denne fikk for øvrig økonomisk støtte fra NOFs medlemsbedrifter og Norske Optikkleverandørers forening (NOLF) de første årene. Hele bransjen stod sammen om utviklingen av en skole for optikere. I 1987 ble utdanningen treårig, og i 2003 ble den et profesjonsstudium, hvor studentene fikk graden Bachelor of Science. VIDEREUTDANNING AV ETABLERTE OPTIKERE I 1972 var altså første formelle skritt på veien mot en utvidet yrkesutøvelse endelig i boks. Man kunne se fram til at man skulle få ferdigutdannede optikere om noen år, men nå ble det viktig å tilby etterutdanning til datidens etablerte optikere. Utfordringen ble å motivere optikerne (de fleste bedriftseiere) til å sette seg på skolebenken. Gulroten ble håpet og muligheten for å få en autorisasjon. Riset bak speilet var å miste levebrødet hvis det skulle bli innført en autorisasjon og man ikke tilfredsstilte kravene. Etter hvert ble det også skapt en forventning (eller et skremsel) om at kun optometrister ville få autorisasjon. For å kalle seg optometrist måtte optikerne fullføre en rekke kurs, det vil si deler av den nyopprettede optikerutdanningen. Tanken på en fremtidig optometrist-tittel bidro nok til at mange satte seg ved skolepulten igjen. Tinius Olsens Skole på Kongsberg var sammen med enkeltoptikere og de norske optikk-leverandørene, gode støttespillere for NOF i den store dugnaden som fulgte. Stiftelsesprotokollens forside. Foto: Inger Lewandowski Informasjon til medlemmene måtte gjøres skriftlig, og på 1980-tallet ble nyhetsbulletinen Synspunkt sendt ut annenhver uke. Ti år senere ble Synspunkt erstattet av NOFUS-posten som var litt mer omfattende. Optikeren hadde hovedsakelig fagstoff. Foto: Inger Lewandowski
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy