OPTIKEREN nr. 4 - 2024

OPTIKEREN NR 4, 2024 35 F om de kan overlappe. En effektiv test av sistnevnte er å be pasienten se rett fram samtidig som en sakte dreier en optokinetisk tromme i pasientens perifersyn og følger med på reaksjonen. Noen responderer svært godt på korrigering av små refraksjonsfeil, men progressive briller er kontraindikert for denne gruppen. Vurder å skifte til enstyrkeglass for de som har fått ubehag med egne progressive etter skade. Vurder gjerne filterglass. En hypotese er at blålilla farge, som «Omega tint» aktiverer S-tapper, som igjen trigger dorsalstrømmen («hvor er det banen») slik at den kan synkronisere bedre med ventralstrømmen («hva er det banen») i hjernen. En litt enklere hypotese er at filteret «tar toppene» av det lyset øyet er mest følsomt for, rundt 555 nm, og dermed bistår «inhibitor hjerneceller» som har blitt dysfunksjonelle etter skade. Selv om disse teoriene gjenstår å dokumentere, er det påtagelig hvilken umiddelbar effekt slike filtre har på enkelte pasienter, kanskje særlig de med hjernerystelser og andre hodetraumer. Pasienter med sterk hodepine og «visual snow syndrome» responderer gjerne bedre på FL 41 filter, og det har en brun-amber farge. Foreleserne anbefaler gjerne 15-20 % farge til de som responderer positivt, men 50 % til innendørs bruk er heller ikke uvanlig. Anbefalinger på indikasjon uten å ha demonstrert individuell effekt frarådes uansett. Ellers er det gjerne sånn at synsterapi/-trening som hjelper andre pasientgrupper, også er nyttige for hjerneskadde. Men forventningsavklaring er viktig. Øvelser kan trigge ubehag som er større enn det pasienten har i utgangspunktet, og det kan vare i flere dager i starten. På kurset fikk deltakerne gode innblikk i hvordan tradisjonelle øvelser, ofte med utgangspunkt i veldig lave krav eller nivåer, kan brukes sammen med aktiv bevegelse. Dermed kan pasienten lære seg å undertrykke unødvendig «bakgrunnsstøy» (bevegelse som gir plager) og samtidig sikres en bedre automatisering av ferdighetene det øves på. De aller fleste kursdeltakerne deltok også på «Visual Development & Rehabilitation symposium» på kvelden for å hedre bautaen, W.C. Maples, men det var påtagelig få som møtte opp på suiten i 17. etasje for nye og gamle bekjentskaper og fri bar etterpå. Det kan ha noe med et fagprogram som gikk over nærmere 13 timer, og oppstart kl. 7 neste morgen å gjøre. «SOM Å DRIKKE AV EN BRANNSLANGE» Og etter en lang og lærerik start var det bare å sette på seg sikkerhetsbeltene for enda mer intensiv læring. Heldigvis hadde deltagerne mottatt grundig forhåndsinformasjon og allerede booket seg inn på valgte forelesninger på henholdsvis 50 eller 100 minutter i de parallelle sesjonene. Fra eget utvalg kan nevnes: Lillehjernens påvirkning av adaptasjoner i visuomotorisk rehabilitering. En langt mer engasjerende forelesning enn tittelen kanskje skulle tilsi, og her var oppgavedelingen mellom to navn som ikke gir direkte assosiasjoner til USA, tydelig. Begge var imidlertid amerikanske professorer ved Pacific university. Shun-nan Yang stod for det teoretiske, og Hannu Laukkanen omsatte teori til tanker rundt klinisk praksis. Cerebellum omtales gjerne som «old brain», men den skal også ha vokst og videreutviklet seg da hjernebarken ble utviklet hos mennesket. Det er både direkte og indirekte forbindelseslinjer, f.eks. via thalamus og superior culliculus, mellom strukturene. Direkte konklusjoner inkluderte at «in-office» trening med repetisjoner er mer effektivt enn hjemmeøvelser, at terapeuter bør kjenne til feedback-metoder og at cerebellum generelt fungerer best når en er «i flow», dvs. i spenningsfeltet mellom «for lett» og «frustrerende». W.C. Maples

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy